Det har vært mange forventninger blant fansen til Metallicas niende studioalbum, ”Death Magnetic”. For mange var bunnen nådd med ”St. Anger” fem år tilbake. Nedstemte gitarer, en skrall Hetfield og noen bøtter til trommer levnet lite håp for Metallica. Men når bandet framførte ”Master Of Puppets” i sin helhet på forrige tur, børstet støvet av den originale logoen og kastet produsent Bob Rock på dør til fordel for Rick Rubin (Johnny Cash, Beastie Boys og sist men ikke minst Slayer), ble det igjen liv i drømmene til gamle fans. Skulle Metallica endelig finne tilbake til thrashen de var med på å definere med de fire første albumene?

Åpningssporet levner liten tvil om at Metallica ønsker å innfri denne gangen. Det riffes vitterlig fra James igjen, og det er ikke vanskelig å høre at de har latt seg inspirere av gamle synder. Dansken bak trommene har funnet frem taktene og tempoet han glemte igjen på 80-tallet (noe av det i alle fall), og gestikulerer sannsynligvis som aldri før. Og når Kirk Hammet endelig får slippe til med soloer igjen er det bare å trekke på smilebåndet. Flere av riffene er som snytt ut fra ”…And Justice For All”, men influensen fra 90-tallsskivene høres fortsatt på en del partier. Uansett, ”That Was Just Your Life” er uten tvil den sterkeste metal-låta de har gjort på denne siden av 1991.

Men etter hvert som skiva snurrer og den umiddelbare begeistringen har dempet seg, begynner svakhetene å skinne igjennom. Der Metallica hadde helstøpte låter back in the day, fremstår flere av låtene på ”Death Magnetic” oppstykket og repeterende. Låtene får etter hvert preg av fyllmateriale og flere kunne nok med fordel vært droppet. Som for eksempel det noe mislykkede forsøket på å bringe tilbake den gode gamle instrumentallåta (”Fade To Black” og ”Orion”, anyone?). Noe av æren rettes imidlertid opp på sistesporet, den kjappe og aggressive ”My Apocalypse”. Men med ti låter på 74 minutter blir det i overkant mye for å holde engasjementet oppe. Dog, for en del av fansen betyr dette valuta for pengene, og ”St. Anger” er i alle fall for lengst glemt.