Intervju: Metallica

Nyheten om at bandet valgte å jobbe med Rick Rubin (Johnny Cash, System Of A Down, Red Hot Chilli Peppers) i stedet for husprodusent Bob Rock ga oss den første pekepinnen: Metallica hadde definitivt tenkt å vri sine metallhoder og prøve å finne opp kruttet – igjen.

«St. Anger» (2003) ble hyllet av noen kritikere i nøyaktig en uke etter slippet, bandet dro på en obligatorisk turné men fant fort ut at låtene både var vanskelige å spille live og ikke spesielt bra.



LAGD SOM ET DEBUTALBUM
James Hetfield har siden den gang uttalt at hele platen var et feilgrep, og når man hører på den i dag virker den mest av alt som en krampeaktig rykning fra en dinosaur på dødsleiet som følte det viktigste var å bevise noe fremfor enn å lage ei bra plate.

Vi møter Kirk Hammett i Bergen like før bandet skal på scenen for sin eneste konsert i Skandinavia denne sommeren. Han innrømmer at ting ikke var optimalt på «St. Anger», noe for så vidt alle kan se og høre selv i kombinasjonen av dokumentarfilmen «Some Kind Of Monster» og plata fra 2003.

- Hvordan var det å jobbe med Rick Rubin i forhold til «husprodusent Rock»?

- Vi kom til et punkt der vi følte vi hadde oppnådd alt vi kunne med Bob Rock. Vi hadde samarbeidet i 17 år eller noe. Det kuliminerte med at han også spilte bass på «St. Anger» og på en måte ble med i bandet.

-  Å prøve noe nytt og friskt føltes som en god idé. På den tiden (da ny produsent skulle hyres inn – journ. merk.) hørte jeg mye på System Of A Down, Mars Volta og Slipknot – tre band Rick hadde produsert. Det var definitivt verdt et forsøk.


Hvem i Metallica er best til å spille egne låter i "Guitar Hero"? Finn svaret her.


Management, bandet og alle rådgivere var dermed enig om å bryte samarbeidet med Bob Rock, godt hjulpet av en avstemning på nett der 20.000 fans krevde at bandet byttet ham ut.

De valgte å benytte seg av mannen som både restartet Johnny Cash sin karriere med «American Recordings»- serien, lagde de bra platene til Chilli Peppers og Mars Volta, og som også har en hang til hiphop: Rick Rubin.

- Han hadde en visjon om å lage det ultimate Metallica-albumet, og han ville gjøre det ved å late som om vi var et totalt ukjent, usigna band som skulle delta i en demokonkurranse eller kjempe om sin første platekontrakt. Vi kjøpte lett den innfallsvinkelen.

(Saken fortsetter under bildet)


Metallica anno 2008: Kirk Hammett, Lars Ulrich, Rob Trujillo og James Hetfield (f. v.).



KRITISERER NEWSTED
Metallica så seg bakover, til sin egen katalog med plater og kom til slutt med erkjennelsen at de faktisk har lagd noen riktig solide plater. At de ikke lenger trengte å være noe annet enn de er, som jo preget alle platene etter «The Black Album» (1991).

- Rick brukte tid med oss for å fortelle at det ikke trenger å være en dårlig ting å gå tilbake og tenke på følelsen og stemningen fra da vi skapte nettopp de platene. Og vi burde ikke få dårlig samvittighet ved å gjøre dette i motsetning til andre band i dag som rapper soundet fra 80-tallstrashmetall.

- Jeg mener, vi var der. Vi skapte jo sjangeren og har dermed all mulig rett til å gjøre det. Den måten å jobbe på resulterte i sanger jeg er superfornøyd med. Etter min mening har dette blitt vårt beste album på 15 år.

«Death Magnetic», ei plate som tematisk handler om døde rockestjerner som Layne Staley, er bygget over samme lest som de klassiske metallskivene bandet lagde på 80-tallet. Det vil si lange, utmalende låter – ofte med formelen: 1) relativt rolig gitarintro, 2) vers-vers-refreng, 3) laaangt midtparti der den doble basstrommen får kjørt seg, 4) gitarsolo på over et minutt, 5) et langt avsluttende parti der det virkelig er full gass. De fleste låtene på den nye plata klokker inn på rundt sju minutter. 

- Oh brother, om det er soloer? Jeg satt der i studioet og sagde ræva av meg.

«St. Anger» ble kritisert for minst to ting, bortsett fra at hele albumet ikke holder seg like godt som de klassiske Metallica-albumene. Det ene var at trommelyden hørtes ut som Fisher Price-leketøy, det andre var at man hadde fjernet alle tilløp til gitarsoloer – på mange måter signaturen til klassisk Metallica.

Førstnevnte høres ut til fortsatt å være tilstede, også på «Death Magnetic», etter en lytt på fire nye låter i skrivende stund, mens soloene nå gjør sitt inntog igjen.

- Oh brother, om det er soloer? Det er en sang på plata som har 1 ½ minutt med ren gitarsolo. Jeg satt der i studioet og sagde ræva av meg, ler Kirk.

- Robert Trujillo var med fra start i låtskrivingsprosessen. Hvordan har han bidratt?

- Rob er en fantastisk musiker, og ga oss i bandet en vitamininnsprøyting.

Kirk referer til Trujillo som en «unggutt», til tross for at han er voksne 44 år, og fortsetter å skryte av hans inntog i Metallica etter at bandet på kontroversielt vis sparket Jason Newsted i 2001. Eller; at Jason sluttet i bandet, alt etter hvem du spør. Robert ble uansett ny mann på bass i 2003, men dette er hans første album der han var med fra start.

- Det å jobbe med en kreativ bassist for en gangs skyld har vært fantastisk. Jason satt stort sett for seg selv i en krok i studio og sutret, sier Kirk, og aper etter Newsted med en riktig så irriterende hvinestemme:

- «Hvorfor vil ingen høre på det jeg har lagd?».

- Men viktigst av alt: Robert er en fantastisk surfer, ler Hammett.




Metallicas nye album «Death Magnetic» er ute nå.

Video til førstesingelen "The Day That Never Comes".