Heite tider! Sommer i New York City, i det hiphop-herrenes år 1994. Luke Shapiro (Josh Peck) driver gatelangs og selger gress fra en sliten iskremtralle med old school MC-kassetter på ørene.

Når han ikke er i terapi hos psykiateren Sqiures (Ben Kingsley), som tar seg betalt i grønnevarer. Det klareste rådet Luke får av den desillusjonerte, aldrende hodekrymperen er å få seg et ligg. Men når den unge dealeren forelsker seg i hans egen stedatter, blir legen langt mindre klar for at pasienten skal gjøre som han sa.



Filmen er gjennomsyret av knark, uten at rusmidlene demoniseres. Eller tillates å bli noe mer enn rekvisitter for det humoristiske karakterdramaet. «The Wackness» er en liten genistrek som kombinerer en enkel kjærlighets- slash coming of age-historie med en buddyfortelling av det usannsynlige, men varmende slaget.

For selv om forholdet mellom Luke og Stephanie er friskt og fint skildret, er det vennskapet mellom ham og Squires som utgjør filmens kjerne. Jeg har aldri sett Sir Ben så magnetisk god som her, og at en så velspilt og original karakter ikke stjeler showet fullstendig, er et stort kompliment til både regissør/manusforfatter Levine og til samtlige skuespillere i filmen.

«The Wackness» er en av disse sjeldne amerikanske fortellingene som kjennes både forfriskende og vesentlige. «American Beauty» og «Lost in Translation» er to andre, som det ikke er unaturlig å sammenligne denne med. Det er høst i Norge 2008. To moderne filmklassikere er å se på kino. Den ene handler om en ung gutts møte med en ung vampyr i 1982, den andre om en ung manns forhold til en halvgammel psykiater i 1994.

Se trailer her: