Utroskap er vanskelig, spesielt for den som er utro. Johan er en troende mann, men ingen trofast ektemann. Tro stilles opp mot drifter. Natur stilles opp mot religion. Pietisme stilles opp mot lidenskap.

Johan, Esther og Marianne er ingen hellig treenighet, men en splittende og destruktiv allianse. Carlos Reygadas har helt klart lært mye fra de gamle mestrene. Arven etter Dreyer, Ozu, Bresson og Tarkovskij ligger tungt over filmen. Filmen fanger elskerinne, familie og natur dvelende og langsomt. Det vakre nordmeksikanske landskapet danner en nydelig ramme for denne fortelling om religion, kjærlighet og begjær.

De store panoramaene kontrasteres i klaustrofobien i det sneversynte samfunnet. «Stille lys» er et slående vakkert epos, med en vanskelig historie. Eller hva annet kan man kalle en historie om meksikanske mennonitter, hvor kvinnene godtar utroskap, er babymaskiner, bærer skaut og underlegges alle andre religiøse undertrykkende regler og symboler? Hun lider stilletiende og altoppofrende.



Filmens store feil er at den aldri virkelig problematiserer sitt reaksjonære kvinnesyn, men fokuserer kun på den moralske og religiøse konflikten til den utro mannen. Johan er filmens sentrum og fungerer som kvinnenes allmektige gud. Bare et par ganger er filmen balansert, som da Esther i et øyeblikk av forsnakkelse kaller Marianne en ”fandens hore”, før hun trekker det raskt tilbake.
Vi må huske at hun ikke kan gjøre utroskapen til Johan vanskeligere for ham enn den allerede er. «Stille lys» er fantastisk vakkert, patriarkalsk, religiøst og reaksjonært fandenskap.

Se trailer her: